26.10.2010
Latinamerikansk litteratur har så godt som alltid holdt verdensklasse, men i og med den navngjetne ”boom”-generasjonen – fire store navn som alle debuterte på 60-tallet – har det vært slutt. Disse fire – Gabriel García Márquez, Mario Vargas Llosa, Carlos Fuentes og Julio Cortázar – har kastet så lange skygger at knapt noen av regionens forfattere har maktet å frigjøre seg fra deres tyngende arv. Den eneste som utvilsomt har gjort det er chileneren Roberto Bolaño, som døde i 2003.
Mitt første møte med Bolaño var gjennom mursteinen ”2666”. Dette er en bok som består av fem svakt relaterte kapitler, hvorav to ledemotiver er en mystisk forfatter ved navn Benno von Archimboldi og en meksikansk grenseby kalt Santa Teresa. Denne byen er til forveksling lik virkelighetens Ciudad Juárez, en av verdens aller farligste byer.
Det første kapitlet handler om fire søkende litterater - hjemmehørende i Europa og lidenskapelig opptatt av von Archimboldi (og av og til av hverandre) - som følger diverse spor i retning Santa Teresa. Det fjerde – og lengste – handler om en rekke voldtekter og drap på unge kvinner i området rundt denne byen. Dette kapitlet er skrevet i en jordnær og saklig stil, nesten som politirapporter, og de ender alltid med at ordensmakten henlegger sakene.
Dette er i sannhet en fornyelse av den latinamerikanske romanen, både når det gjelder stil og tematikk. Det er en drivende god og samtidig sjokkerende fortelling om desperasjon iblandet den numne likegladheten som setter inn når volden ingen ende tar. Innimellom peker sporene mot lokale makthavere med mafiøse trekk, og med dette gjør forfatteren Ciudad Juárez til verdens viktigste by, et symbol på alt som er galt.
Roberto Bolaño: ”2666” (2004)
Picador, 893 s.
 |
 |
|
city portraits |
|
 |
|
portrait interviews |
|
|
|
cultural features |
|
|
|
book reviews |
|
|
|
film reviews |
|
|
|
book/film recoms |
|
|
|
blog recoms |
|
|
|
my books |
|
|
|
my travels |
|
 |