07.11.2011
Tilfeldighetenes spill har gjort at denne knøttlille romanen, originalt utgitt som ”Los Cachorros”, har forfulgt meg hele mitt voksne liv. Flaks, derfor, at den også er en av de aller beste.
Det første møtet var da jeg studerte spansk på universitetet – og senere, da jeg skulle skrive hovedoppgave i Allmenn Litteraturvitenskap, børstet jeg støvet av den fordi det er en kort roman med mye motstand i teksten. Dette innebar at jeg måtte oversette hele romanen, og i etterkant – i 1999 – kontaktet jeg Gyldendal for utgivelse, men de ba meg komme igjen når han hadde fått Nobelprisen. Dette fikk jeg sjansen til i 2010, og nå er boken utgitt under navnet ”Hvalpene”.
Den handler i korte trekk om en ung gutt som blir kastrert av en diger hund i dusjen etter fotballtreningen. Men det er først når han vokser opp at han blir innhentet av ulykkens konsekvenser i all sin bredde. Han begynner å drikke og oppføre seg som en bajas, og blir etter hvert utstøtt av sine omgivelser.
Det geniale med denne gripende historien er imidlertid ikke først og fremst innholdet, men teknikken, som også passer forbausende godt sammen med fortellingens natur. Fortelleren er nemlig en flertallsstemme, som veksler mellom ”vi” og ”de”, og ”Hvalpene” er da også en historie om hvordan fellesskapet forholder seg til offeret, han som er annerledes.
Jeg har truffet forfatteren ved et par anledninger, både før og etter at han vant Nobelprisen. Jeg har skrevet en lengre artikkel om mitt forhold til denne mesterlige boken i Klassekampen, og den kan leses her. (høyreklikk for å åpne i nytt vindu)
Mario Vargas Llosa: ”Hvalpene” (1967)
Cátedra, 45 s.
 |
 |
|
city portraits |
|
 |
|
portrait interviews |
|
|
|
cultural features |
|
|
|
book reviews |
|
|
|
film reviews |
|
|
|
book/film recoms |
|
|
|
blog recoms |
|
|
|
my books |
|
|
|
my travels |
|
 |